Jeg syntes det er så koselig med klaffebord,

Enten de er små eller store ...

Mitt aller første kjøkkenbord var et klaffebord med kulebein.

Det var et bord jeg arvet etter mine foreldre.

Men etter noen år ble det byttet ut med nye kjøkkenmøbler og bordet ble plassert i stabburet.

Hvor det tok veien etterhvert vet jeg ikke, men jeg tror det ble stående igjen i stabburet da jeg flyttet.

Jeg har mange ganger vært såå lei meg for at jeg ikke tok vare på dette bordet,

Det hadde vært så koselig og hatt det nå sammen med alle minnene fra barndommen ...

Så kom jeg over et søtt lite klaffebord hos vår felles venn finn!

Bordet befant seg ved Bergenskanten og heldig som jeg er var det noen gode venner av oss på de kanter

som sa seg villige til å hente det for meg ...

Dvs. det var far i huset der som fikk oppdraget.

Og ikke nok med det så sier min gode venninne at hun også hadde et lite klaffebord jeg kunne få av henne.

Og nå står lykken i taket, for tenk, nå er jeg heldig eier av to stykker!

Men de blir stående på Vestlandet til utpå våren til veiene over fjellet er trygge å kjøre igjen.

Og da blir det nok litt malerarbeide på meg igjen ...

Farge?

Jo, det må bli lys antikk det vet du!

Gleder meg!

Er det ikke fint?

Bordet fra min venninne er nok et eldre bord og

har nok mye mer sjel enn det første her ...

Det er så nydelig der det står hos henne.

Her ser dere sporet etter lemmene,

så det er et lite og koselig bord dette her også ...

Passer perfekt hjemme hos meg ...

Tusen takk kjære

Astrid for at du er så snill!

(Men jeg bebreider deg ikke om du ombestemmer deg og heller vil beholde det selv,

for bordet er en liten skatt der det står!)